Dagsavisen: Etter Mandela | Abahlali baseMjondolo
elektronik sigara ve likitleri resmi sitesi elektronik sigara elektrikli sigara ve esigara satış sitesi e sigara ego ce6 ego ce6

Dagsavisen: Etter Mandela

Åsne GullikstadDagsavisenNorsk

http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/etter-mandela/

Etter Mandela

Var det dette vi kjempet for, spør mange seg i Sør-Afrika. To tiår etter apartheids fall er det sinne og skuffelse i regnbuenasjonen.

«Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, ?men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn ?de reneste diamanter.»

Nelson Mandela, «Veien til frihet», 1994.

MARIKANA/JOHANNESBURG (Dags­avisen): De 34 hvite korsene under kollen på den brunsvidde sletta er det eneste som vitner om at dette er et spesielt sted. Det er en varm og strål­ende lys dag, og det er stille her i gruvedistriktet Marikana.

Det er for lengst ryddet opp her, hvor bare noen få minutter i august skulle føre til en tragedie så skjellsettende at Sør-Afrika igjen var nyhetsstoff verden over.

I videoen som spredte seg på internett i timene etter, ser man hendelsen fra politifolkenes ståsted den dagen. Helikoptre surrer i lufta, pansrede politibiler og bevæpnet politi danner en ring. Det er hundrevis av streikende gruvearbeidere her. En gruppe streikende dukker opp bak støvskyene og kommer mot politiet. Da plaffer politiet løs på dem. Versjonene om hva som egentlig skjedde, er mange i ettertid. Men det som raskt blir klart, er at 34 mennesker blir drept 16. august 2012.

Et veiskille, sier mange sørafrikanere. Misnøyen som har ulmet i det sørafrikanske samfunnet i årevis, eksploderte her i Marikana. Ikke siden langt tilbake i apartheidregimet hadde man sett en så dødelig respons fra politiet mot en gruppe sivile.

Fire måneder senere tilbringer de etterlatte dagene i høringer hos kommisjonen som er nedsatt etter hendelsen. Det er som en slags miniutgave av sannhets- og forsoningskommisjonen som ble etablert i årene etter apartheids fall. Sannheten skal på bordet i høringslokalet i småbyen Rustenburg like ved; hva skjedde i Marikana?

Men i regnbuenasjonen har også et langt større spørsmål presset seg på i år: Hva skjedde med Sør-Afrika?

Hva nå?

For dette er situasjonen: Selv om mye er bedre, har forskjellene mellom de som har minst og mest økt siden apartheid. Historier om selvberikelse og korrupsjon blant ANC-folk florerer. En liten elite synes å ha fått alt det alle drømte om. Utdanningssektoren er i krise og arbeidsledigheten høy. Mange har vært tålmodige – man endrer ikke et så skjevt samfunn over natten. Men nå er folk sinte.

Mens 94 år gamle Nelson Mandela svekkes og har tilbrakt de siste dagene på sykehus, skal hans arvtakere stake ut veien videre. I morgen samles regjeringspartiet ANC til en fem dagers partikonferanse i Mangaung. Der skal partiet velge sin neste leder. Jacob Zuma ligger an til gjenvalg, som vil sikre ham nok en periode som president i 2014.

Men striden både rundt ham personlig og mot ANC-regjeringen er sterkere enn noen gang.

Slum

– Hvis myndighetene virkelig var glad i oss, ville de vel ikke drept folket vårt? sier fembarnsmoren Pumza Makhaola.

Vi er et steinkast unna åstedet for massakren i august, i slumkvartalet i Wonderkop like ved platinumgruven som drives av selskapet Lonmin.

Skurene av bølgeblikk ligger på rekke og rad langs leirete veier fulle av hull, der blikkbokser, plastposer og annet skrot flyter.

Her bor både arbeidsledige og gruveansatte med sine familier. De fleste gruvearbeiderne kommer fra andre deler av landet, og da apartheid tok slutt, kunne familiene komme etter. Gruveselskapet har bygd hosteller og sovesaler, men boligene huser kun 5.000 av 27.000 ansatte. Mange arbeidere bor her i Wonderkop slumkvartal. De mottar en månedlig bostøtte fra gruveselskapet, men støtten og lønna er langt fra nok til anstendige forhold.

– Vi har ikke toalett, vi deler et hull i jorda med de fire nærmeste naboskurene. Når det regner, strømmer vannet inn under blikkplatene. Skurene våre er glovarme om sommeren, men om vinteren kan det bli iskaldt her, sier trebarnsmoren Nomava Johannis.

De to kvinnene sitter omringet av barna sine utenfor en av de lokale småbutikkene. Bafana Bafana Shop er oppkalt etter kallenavnet på det populære sør­afrikanske fotballandslaget. Mannen til Pumza har sittet i fengsel siden 2005, mens mannen til Nomisa jobber i gruven fra seks om morgenen til fire om ettermiddagen hver dag.

Noen hus lenger bort bor gruvearbeider Manslantse Mzwamaboba. Han tilbringer arbeidsdagene under jorda i gruvene. Det er både mentalt tøft og gir plager luftveiene, forteller han. Mzwamaboba er en av arbeiderne som streiket i seks uker. Streiken her ved Lonmin-gruven fortsatte lenge etter skyteepisoden 16. august og ble avsluttet i september etter et tilbud om lønnsøkning på 22 prosent. Men Mzwamaboba sier han ennå ikke har mottatt lønnsforhøyelsen som ble avtalt. Streikene spredte seg til andre deler av gruveindustrien i landet. Opptøyene de siste månedene har gjort 2012 til året med flest protester siden apartheid.

Marikana et symbol

John Capel hadde lenge sett uroen bygge seg opp. Han er generalsekretær i den frivillige organisasjonen Bench Marks Foundation, som eies av kirkerådet i Sør-Afrika og blant annet samarbeider med Kirkens Nødhjelp. I mange år har organisasjonen overvåket gruveindustrien, miljøet og arbeidsforholdene rundt den.

Det var uorganiserte borearbeidere som startet streiken i Marikana. I dagene før skyteepisoden var det allerede utført flere drap på minst fire gruvearbeidere, to politimenn og to sikkerhetsvakter. Versjonene om hva som har skjedd varierer.

– Men til grunn for alt ligger dette: En desperasjon så stor at folk i Marikana kom til et punkt hvor de var forberedt på å dø for å kjempe for sin menneskelige verdighet. For det er det dette handler om: en kamp for verdigheten, sier John Capel.

Han forteller om luftveisplager blant 60 prosent av innbyggerne i det bredere Rustenburg-området. Om bo- og ernæringsforhold som er så dårlige at det går ut over helse og arbeidsinnsats.

Marikana er blitt et symbol.

– Det som har skjedd er symptomatisk for et langt større problem i Sør-Afrika, der vi ser stadig større forskjeller mellom fattige og rike. Et stort flertall av svarte har ikke merket fordelene av det nye Sør-Afrika, mens de ser at politikere og folk tilknyttet ANC er blitt stadig rikere, sier Capel.

Gryende opprør

«Vi har endelig vunnet politisk frigjøring. Vi forplikter oss til å frigjøre hele folket vårt fra fortsatt trelldom under fattigdom, forsakelser, lidelser, kjønnsdiskriminering og annen diskriminering. Aldri, aldri, aldri mer skal dette vakre landet igjen oppleve at den ene undertrykker den andre. Solen skal aldri gå ned over denne ærerike, menneskelige bragden.»

Det var en klar og skyfri dag da Nelson Mandela ytret disse ordene i talen sin under presidentinnsettelsen en maidag i 1994. Få dager tidligere hadde det sørafrikanske folket stått tålmodig i lange køer og gitt sin klare støtte til ANC. Dette var dagen da Mandela ble tatt i ed som den første president i det nye demokratiske Sør-Afrika. Flertallet i befolkningen var i lykkerus, og det hele ble bivånet av en hel verden full av respekt for den fredelige overgangen.

Men frustrasjonen ligger tykt utenpå mange sørafrikanere vi snakker med, og kommer klart fram i artikler i sørafrikansk presse hver eneste dag. I høst tok det internasjonale magasinet The Economist fram tittelen «Cry, the beloved country» på forsiden, etter Alan Patons kjente roman.

Richard Pithouse, kommentator, demokratiaktivist og lærer i politikk ved Rhodes-universitetet, mener stemningen er i ferd med å snu i Sør-Afrika.

– Etter 1994 var det lenge en oppfatning blant veldig mange sørafrikanere om at tida på vår side, til tross for begrensningene. Det føler man ikke lenger, sier Pithouse til Dagsavisen.

– Vi har sett vedvarende protester en rekke steder i landet, mot korrupsjon og selvberikelse, en kultur av storforbruk. Men Marikana var et veiskille. ANC begynner å miste all støtte fra den svarte middelklassen, sier Pithouse.

Utdanningssektoren lider. Sør-Afrika ligger på en begredelig 132. plass av 144 land i rangering av grunnskoleutdanning, ifølge Verdens økonomiske rapport om global konkurransedyktighet.

Pithouse mener landet er blitt mer udemokratisk under Zuma, og trekker fram en bekymringsfull utvikling i politiet.?

– Tortur er blitt vanlig i politiet, det er blitt militarisert, og vi ser en aggressiv retorikk om å skyte kriminelle, sier Pithouse.

Kun nye ansikter

Et gryende opprør har man sett på langt flere områder enn i gruvebransjen. En kraftfull slumboerbevegelse har vokst seg fram som et resultat av brutale utkastelser av folk som har bygget seg skur i slum­strøk utenfor de store byene. S´Bu Zikode er leder for slumbeboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo. Han har selv opplevd å bli angrepet og truet på livet både av politi og lokale myndigheter hjemme i provinsen KwaZulu Natal. Noen av hans medaktivister ble drept.

– Vi blir behandlet som fienden, fordi vi har avslørt en høy grad av korrupsjon i lokal administrasjon. Det er en bevisst kampanje fra lokale ANC-folk for å ødelegge oss, sier Zikode.

Raseringen av skurene skjer uten at beboerne har noe alternativ å flytte inn i. Slumboerbevegelsen gikk rettens vei mot en lov som tillot å kaste ut slumbeboere for å utradere slumstrøkene, og vant saken i grunnlovsdomstolen. Den fant at loven var grunnlovsstridig.

– Vi er sinte, og vi føler oss sveket av de samme menneskene vi en gang stolte på. Maktens ansikter er nye, men landet er fortsatt delt. Vi føler oss undertrykt i vårt eget land, sier Zikode.

Bedring

Så hva sier tallene? Jo, forskjellene har økt. Utdanningsfeltet er noe av det som volder mest bekymring. Men Sør-Afrika kan også vise til mange forbedringer etter apartheid. For få uker siden kom resultatene etter den første store folkestudien i Sør-Afrika på ti år, den såkalte Census 2011 (se faktaboks). Betraktelig flere har fått elektrisitet i løpet av de siste 15 år. Flere hus har fått innlagt toalett. Andelen som fullfører høyere utdanning har økt litt.

På disse ti årene har svartes inntekt økt med 170 prosent, mens hvites inntekt «bare» har steget med 88 prosent. Men siden forskjellene var så store i utgangspunktet, er de der fortsatt mellom svarte og hvite: Inntekten for hvite er i dag seks ganger så stor som for svarte. Fattigdommen er fortsatt svart.

De ettertraktede

Men i det nye Sør-Afrika er det noe som er nytt: Mulighetene er der for de heldige og dyktige. I Johannesburgs mest velstående forstad har vi cafélunsj med revisor Salvation Moloele (35) og økonom Xhanti Payi (30).

Her i Melrose Arch i utkanten av Sandton er det bygget et nytt shoppingstrøk. Man kan handle i designerbutikker som Prada og Lacoste, og spise på flere av Sør-Afrikas mange utsøkte restauranter og cafeer.

Sandton var lenge de hvites rike oase. Nå er det mennesker med all slags bakgrunn her. Men nå som før, illustrerer Sandton forskjellene i Sør-Afrika så slående, fordi den fattige townshipen Alexandra ligger noen steinkast unna.

Xhanti Payi elsker å bo i Johannesburg.

– Her får man det til hvis man prøver hardt. Vi føler oss komfortable her, livskvaliteten er så bra. Jeg bodde i Cape Town, det er flott der, men det er fortsatt vanskeligere for svarte der. Det er en by med mange hvite og fargede, og de har sine nettverk, forteller Payi, som jobber i et investeringsselskap her i Melrose Arch.

Det meste av næringslivet i Johannesburg har flyttet ut til Sandton, bortsett fra en del store banker som holder til i sentrum. Sandton er Sør-Afrikas finanssentrum.

Xhanti Payi og Salvation Moloele er en del av den svarte middelklassen som nyter godt av utviklingen i Sør-Afrika. De har god utdanning og gode jobber, de er ettertraktede på arbeidsmarkedet. Salvation Moloele har til og med unnet seg en pause fra arbeidslivet med oppsparte penger – fordi hun kan.

– Jeg er ikke redd for ikke å få jobb igjen. Jeg har lang erfaring, god kompetanse, og kvalifikasjoner i finanssektoren er etterspurt, forteller hun.

– Og så hjelper det å være svart kvinne, da, ler Xhanti Payi.

– Det gjør det, sier Salvation Moloele, og bryter ut i latter.

I Payis og Moloeles miljø er det det private næringslivet som er interessant. Folk vil ikke jobbe for myndighetene, det har lav prestisje og knyttes til slapphet og korrupsjon.

Flaks og drivkraft

Det var ingen selvfølge at de skulle komme så langt. De vokste begge opp i hvert sitt såkalte «homeland», separate områder som apartheidregimet hadde etablert for svarte, og som var tenkt som egne nasjoner med separate statsborgerskap.

Så hva er årsaken til at nettopp disse to har lykkes?

– For meg handlet det om å være på rett sted til rett tid. Etter apartheid var det mulig for oss å flytte, og min mor tok oss med til Cape Town, der det var bedre skoler, jeg gikk på en bra videregående. Jeg jobbet hardt med karakterene. Min mor var hushjelp i en hvit familie. Mors arbeidsgiver så potensialet i meg, og betalte for mitt første år på universitetet. Men man må ha en drivkraft, man må ville det, forteller Xhanti.

Også for Salvation Moloele har en kombinasjon av hardt arbeid og flaks ført henne hit. Hun kom inn på en katolsk skole, hvor alle konkurrerte om best mulig karakterer for å få stipend til videre utdanning.

– Jeg sendte 170 brev om stipend, fikk tre tilbud, og tok ett, forteller hun.

Men at en helt annen verden finnes like ved, har de ikke glemt. Nylig tok Xhanti Payi med seg noen barn fra townshipen Alexandra til et kunstgalleri i Sandton.

– Mange av dem har potensial som kunstnere, og har godt av å se kunst. Det er min måte å gi noe tilbake på, å vise disse barna at det finnes noe mer. Da vi kjørte i bilen, ropte de: der er Sandton! Ingen av dem hadde vært utenfor Alexandra. Det er en fem minutters kjøretur, sier Payi.

De mener mange tross alt har fått det bedre i Sør-Afrika.

– Når jeg drar til landsbygda der jeg kommer fra, er det vann og strøm, og butikker i nærheten. Og bare det at man ikke føler seg som en andreklasses borger er i seg selv stort. Mulighetene er der, sier Salvation Moloele.

– Ikke skuffet

Stemningsskiftet i Sør-Afrika har også nådd ANC, og vil diskuteres når partiet møtes i Mangaung de neste dagene. Organisasjonen, som er 100 år i år, er ved et avgjørende veiskille, har visepresident Kgalema Motlanthe sagt. Motlanthe er foreslått av flere som utfordrer til Zuma, men umiddelbart før konferansen ligger Zuma an til gjenvalg. Presidenten blir selv beskyldt for korrupsjon. De siste månedene har sørafrikansk presse skrevet en rekke kritiske artikler der Zuma anklages for å ha brukt 250 millioner rand (160 millioner kroner) av offentlige midler på oppgradering og oppussing av sin egen bolig i hjemstedet Nkandla.

Pallo Jordan er en av dem i ANC som har etterlyst selvransakelse. Han var aktiv apartheidmotstander, er tidligere minister, og er parlamentsmedlem og medlem av det øverste ledelsen i ANC.

– Det er ingen tvil om at vår troverdighet har sunket, og grunnene er mange: For det første erfaringen med å sitte i regjering. For 20 år siden var bildet av ANC mer romantisk enn realistisk, sier Jordan til Dagsavisen.

Han viser også til anklager om at ANC vil stramme inn pressefriheten, og fornektelsen av hiv/aids under Thabo Mbeki for ti år siden.

– Og så har vi maktens synder. Når man ikke har makt, kan man ikke gjøre tjenester og fremme folks karrierer. Når man er i posisjon, kan man gjøre det. Det er en trussel for ANCs troverdighet at partiets makt har tiltrukket seg folk som kommer med sin personlige agenda. Men korrupsjonsproblemet er ikke så stort som man vil ha det til, mener Jordan.

Han mener ANC har gjort det bra ut fra forutsetningene. Det har vært fire valg i Sør-Afrika. I alle har ANC fått et overveldende flertall, over 60 prosent.

– Det indikerer ikke skuffelse, synes jeg. Har ANC levert på alle løfter? Selvsagt ikke, det kan ingen regjeringer. Vi overtok et ekstremt skjevt samfunn, og vi har ikke det beste økonomiske klimaet nå, påpeker Jordan. Han påpeker at Sør-Afrikas økonomi er sterkt knyttet til den vestlige økonomien, og rammes dermed av nedgangstidene. Dermed har den økonomiske veksten saktnet i Sør-Afrika.

– Ja, de vokser mer i andre afrikanske land, men ut fra hva? Der var utgangspunktet langt dårligere, sier Pallo Jordan.

ANCs dominans i sørafrikansk politikk er begynt å utgjøre en trussel for demokratiet, påpeker kritikerne. Det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance, blir ansett som et parti for de hvite og fargede, selv om det tiltrekker seg stadig flere svarte. Partiet er langt mindre enn ANC, og mange av kritikerne til ANC befinner seg i sivile organisasjoner utenfor partipolitikken.

Politisk analytiker Richard Pithouse mener et troverdig alternativ må komme fra det svarte anti-apartheid-segmentet. Han tror ANC vil holde seg stort i flere år framover.

– ANC vil ha en tid foran seg, for det er ingen andre store alternativer. Fortsatt har mange lojalitet til ANC, og håper partiet kan ordne opp. Det er blitt sagt at selv om ens eget fotballag taper, begynner man ikke å heie på et annet lag av den grunn. Men vi ser en markant bevegelse i opinionen nå. Snart skal de som aldri har opplevd apartheid stemme. De har ikke samme lojalitet til frigjøringsbevegelsen, sier Pithouse.

Fortsatt vilje

I Marikana har streiken lagt seg, men ikke kampviljen. En av fagforeningene avholder denne varme ettermiddagen det første massemøtet siden streiken. De mener de ennå ikke har fått økningen de var lovet. Busser ruller inn mot stadion, fulle av menn som kommer direkte fra gruvene og som gjaller innøvde taktfaste strofer av kamplyst og frustrasjon: «Vi blir drept av Zuma». «Politiet har tatt fra meg mitt skjold. De er som hunder».

Det er medlemmer av AMCU som strømmer til. Denne foreningen har de siste månedene rappet medlemmer over en lav sko fra den tradisjonelt sterke og store National Union of Mineworkers. NUM er en del av ANCs sterke alliansepartner, fagbevegelsen Cosatu. Men oppfatningen har spredd seg blant arbeiderne om at lederne i NUM ikke taler deres sak, og i stedet er i lomma på gruveselskapene og er opptatt av sine egne muligheter og posisjoner i industrien og regjeringsapparatet. Misnøyen med NUM er også en misnøye med ANC.

I Lonmins administrasjonslokaler møter vi selskapets visepresident Natascha Viljoen. Hun sier selskapet jobber kontinuerlig med å bedre arbeiderne levevilkår.

– Målet vårt om 5.000 flere boliger er høyere enn myndighetenes. Akkurat nå gjør vi om flere av boligene til familieenheter. Og ideen om at vi har så stor profitt er faktisk ikke sann. To ganger har vi måttet be om frisk kapital. Burde vi gjort mer? Ja, men for oss er det en balanse mellom boliger og arbeidsplasser. Skal vi bruke flere penger på boliger må vi si opp folk, sier Viljoen.

Men dette regnestykket blir uvirkelig for de to småbarnsmødrene vi møter mellom blikkskurene i slumstrøket. Pumza Makhaola og Nomava Johannis klandrer både gruveselskapet Lonmin og regjeringen for levekårene.

– Vi håper fortsatt på bedre forhold. Men så langt er ingenting endret. Dette er hva vi har.