Dagsavisen: Kampen fortsetter

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1021/thread277160/#post_277160

Kampen fortsetter

Åsne Gullikstad

Om bare Mandela kunne komme og se dette, ville han gjøre noe med det.

Ordene kom fra en 16 år gammel gutt som bodde i skur i et slumområde i Sør-Afrika. Han var en av de mange slumbeboerne som ble intervjuet da filmskaperne Dara Kell og Christopher Nizza skulle lage dokumentar om folk i slummen og deres kamp mot myndighetene. – Det var slik en uskyld over denne uttalelsen, har filmskaperne fortalt.

Det var mange som uttrykte det samme ønsket – at gamle Mandela skulle komme og ordne opp. Det var bilder av ham på veggene. Fjorten år etter at han gikk av som president, og mange år etter at han trakk seg helt ut fra offentligheten, er Mandela fortsatt et referansepunkt og et håp for så mange. Filmen, som kom ut i fjor, fikk navnet «Dear Mandela». En bønn til en leder fra historien – men om forholdene i dagens Sør-Afrika.

For slik er situasjonen i regnbuelandet, to tiår etter apartheid: Det foregår fortsatt en kamp om likhet og bedre levekår. Tross enorme forbedringer de siste 20 år i Sør-Afrika, er fortvilelsen stor over at Mandelas visjoner for mange sørafrikanere ikke er blitt virkelighet.

Det har boblet lenge under overflaten. Sterkest kom det til uttrykk under protestene som ledet til massakren i Marikana i august i fjor, da 34 mennesker døde. Fortsatt arbeider granskningskommisjonen, som skal gå gjennom hendelsene, med å få klarhet i hva som skjedde.

Men det var ikke slutt etter den tragiske dagen i august i fjor. I månedene som har gått, er flere mennesker blitt drept eller tatt livet sitt i gruvedistriktet, der arbeiderne fortsatt kjemper for bedre arbeids- og levevilkår. I går lå det igjen an til streik blant gruveansatte ved gruven der Marikana-massakren skjedde.

Men kampen for et bedre liv foregår langt utenfor gruvedistriktene også. Dokumentaren, som er nevnt ovenfor, tar for seg slumbeboernes kamp mot sørafrikanske myndigheters forsøk på å kaste dem ut og utradere slumstrøkene, uten å ha noe annet å tilby dem. Det foregår en kamp mot lokale myndigheter, der drap, utkastelser og korrupsjon er ingredienser, og der lokale politikere og administratorer slår hardt ned på motstandere. Men også en nasjonal kamp, der slumboerbevegelsen vinner fram i høyesterett med at loven som åpner for slumraseringer er grunnlovsstridig.

«Vi har et Marikana hver dag. Forskjellen er bare antallet personer som blir drept på en dag», sa S´Bu Zikode da jeg intervjuet ham for en stund siden. Han er leder for slumboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo, og en av personene i filmen «Dear Mandela». Han pekte på at det hver dag pågår konflikter om rettigheter i Sør-Afrika, en kamp som av og til har døden til følge. Som så mange andre føler han at ANC har sviktet sine egne, og arven etter Mandela.

Det er i denne brytningstiden Sør-Afrika nå forbereder seg på et farvel med sin helt. Han har vært ute av det offentlige bildet lenge, men likevel tross alt vært her. Det begynner å bli en utålmodighet og frustrasjon blant store deler av befolkningen som ikke lenger kan holdes tilbake. Mens de to siste tiårene har vært preget av innstillingen blant sørafrikanere om at det vil bli bedre, det vil bare ta litt tid, har tvilen overtatt plassen. ANC-regjeringen har klart å skaffe millioner av sørafrikanere et bedre liv, men likevel har forskjellene bare økt. Men det er ikke bare fraværet av goder som frustrerer mange. Det er dette kombinert med de åpenbare selvberikelsene man kan se på alle nivåer hos myndighetene.

Presidenten selv, Jacob Zuma, har ikke vært spart for kritikk, blant annet for de enorme offentlige summene som er blitt brukt til å oppgradere hans privathjem i hjemstedet Nkandla. Sør-Afrika har de viktige grunnstenene i et demokrati, hvor en sterk presse er en viktig faktor. Landet har også et rettsvesen som gir muligheter for dem som vil utfordre makten, slik saken til slumboerbevegelsen var et godt eksempel på.

Og i et politisk landskap der én politisk aktør er blitt så dominerende som ANC, er ikke bare den formelle politiske opposisjonen viktig, men også et sivilsamfunn med sterke bevegelser og organisasjoner. Etter apartheids fall mistet mange av disse noe av sin kraft fordi man trodde det ikke ville være nødvendig å passe like mye på etter at ANC kom til makten. At slike grupper likevel trengs til gagns også i dag, er åpenbart, og også det er slumboerbevegelsens kamp et godt eksempel på.

Om det kanskje ikke for alle sørafrikanere oppleves slik i hverdagen, er Sør-Afrika et langt bedre sted i dag enn for 20 år siden. Men selv om den siste generasjonen av de gamle ANC-kjemperne er i ferd med å bli borte, fortsetter kampen for idealene de kjempet for. Som et Marikana hver dag.