Category Archives: Norsk

Dagsavisen: Kampen fortsetter

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1021/thread277160/#post_277160

Kampen fortsetter

Åsne Gullikstad

Om bare Mandela kunne komme og se dette, ville han gjøre noe med det.

Ordene kom fra en 16 år gammel gutt som bodde i skur i et slumområde i Sør-Afrika. Han var en av de mange slumbeboerne som ble intervjuet da filmskaperne Dara Kell og Christopher Nizza skulle lage dokumentar om folk i slummen og deres kamp mot myndighetene. – Det var slik en uskyld over denne uttalelsen, har filmskaperne fortalt.

Det var mange som uttrykte det samme ønsket – at gamle Mandela skulle komme og ordne opp. Det var bilder av ham på veggene. Fjorten år etter at han gikk av som president, og mange år etter at han trakk seg helt ut fra offentligheten, er Mandela fortsatt et referansepunkt og et håp for så mange. Filmen, som kom ut i fjor, fikk navnet «Dear Mandela». En bønn til en leder fra historien – men om forholdene i dagens Sør-Afrika.

For slik er situasjonen i regnbuelandet, to tiår etter apartheid: Det foregår fortsatt en kamp om likhet og bedre levekår. Tross enorme forbedringer de siste 20 år i Sør-Afrika, er fortvilelsen stor over at Mandelas visjoner for mange sørafrikanere ikke er blitt virkelighet.

Det har boblet lenge under overflaten. Sterkest kom det til uttrykk under protestene som ledet til massakren i Marikana i august i fjor, da 34 mennesker døde. Fortsatt arbeider granskningskommisjonen, som skal gå gjennom hendelsene, med å få klarhet i hva som skjedde.

Men det var ikke slutt etter den tragiske dagen i august i fjor. I månedene som har gått, er flere mennesker blitt drept eller tatt livet sitt i gruvedistriktet, der arbeiderne fortsatt kjemper for bedre arbeids- og levevilkår. I går lå det igjen an til streik blant gruveansatte ved gruven der Marikana-massakren skjedde.

Men kampen for et bedre liv foregår langt utenfor gruvedistriktene også. Dokumentaren, som er nevnt ovenfor, tar for seg slumbeboernes kamp mot sørafrikanske myndigheters forsøk på å kaste dem ut og utradere slumstrøkene, uten å ha noe annet å tilby dem. Det foregår en kamp mot lokale myndigheter, der drap, utkastelser og korrupsjon er ingredienser, og der lokale politikere og administratorer slår hardt ned på motstandere. Men også en nasjonal kamp, der slumboerbevegelsen vinner fram i høyesterett med at loven som åpner for slumraseringer er grunnlovsstridig.

«Vi har et Marikana hver dag. Forskjellen er bare antallet personer som blir drept på en dag», sa S´Bu Zikode da jeg intervjuet ham for en stund siden. Han er leder for slumboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo, og en av personene i filmen «Dear Mandela». Han pekte på at det hver dag pågår konflikter om rettigheter i Sør-Afrika, en kamp som av og til har døden til følge. Som så mange andre føler han at ANC har sviktet sine egne, og arven etter Mandela.

Det er i denne brytningstiden Sør-Afrika nå forbereder seg på et farvel med sin helt. Han har vært ute av det offentlige bildet lenge, men likevel tross alt vært her. Det begynner å bli en utålmodighet og frustrasjon blant store deler av befolkningen som ikke lenger kan holdes tilbake. Mens de to siste tiårene har vært preget av innstillingen blant sørafrikanere om at det vil bli bedre, det vil bare ta litt tid, har tvilen overtatt plassen. ANC-regjeringen har klart å skaffe millioner av sørafrikanere et bedre liv, men likevel har forskjellene bare økt. Men det er ikke bare fraværet av goder som frustrerer mange. Det er dette kombinert med de åpenbare selvberikelsene man kan se på alle nivåer hos myndighetene.

Presidenten selv, Jacob Zuma, har ikke vært spart for kritikk, blant annet for de enorme offentlige summene som er blitt brukt til å oppgradere hans privathjem i hjemstedet Nkandla. Sør-Afrika har de viktige grunnstenene i et demokrati, hvor en sterk presse er en viktig faktor. Landet har også et rettsvesen som gir muligheter for dem som vil utfordre makten, slik saken til slumboerbevegelsen var et godt eksempel på.

Og i et politisk landskap der én politisk aktør er blitt så dominerende som ANC, er ikke bare den formelle politiske opposisjonen viktig, men også et sivilsamfunn med sterke bevegelser og organisasjoner. Etter apartheids fall mistet mange av disse noe av sin kraft fordi man trodde det ikke ville være nødvendig å passe like mye på etter at ANC kom til makten. At slike grupper likevel trengs til gagns også i dag, er åpenbart, og også det er slumboerbevegelsens kamp et godt eksempel på.

Om det kanskje ikke for alle sørafrikanere oppleves slik i hverdagen, er Sør-Afrika et langt bedre sted i dag enn for 20 år siden. Men selv om den siste generasjonen av de gamle ANC-kjemperne er i ferd med å bli borte, fortsetter kampen for idealene de kjempet for. Som et Marikana hver dag.

nytid: Uten beskyttelse

http://www.nytid.no/meninger/artikler/20130419/kommentar-uten-beskyttelse/

Uten beskyttelse

I Sør-Afrika er regjeringspartiet ANCs passive holdning til sosial ulikhet i ferd med å svekke partiets folkelige legitimitet.

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 19.04.2013. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Vold. I påsken skjedde det igjen. I KwaNdengezi, et slumområde utenfor Durban, ble to personer drept i sitt hjem av en mann bevæpnet med tollekniv. Etter disse drapene dro gjerningsmannen videre og begikk et nytt drapsforsøk, men ble overmannet av offerets familie som forhindret at ytterligere ett menneskeliv gikk tapt denne kvelden.

Felles for alle tre ofrene var deres tilknytning til organisasjonen Abahlali baseMjondolo (Shack Dwellers’ Movement,) som kjemper for slumbeboeres rettigheter.

Siden oppstarten i 2005 har AbM jevnlig vært utsatt for trakassering fra lokale myndigheter, politibrutalitet i forbindelse med demonstrasjoner og voldelige aksjoner fra meningsmotstandere. Sør-Afrikas regjeringsparti, ANC – Den afrikanske nasjonalkongressen, sin håndtering av slike episoder kan betegnes som passiv og på grensen til likegyldig.

Klassedelt demokrati

Flere drap i mars i år avtegner seg mot en større bakgrunn av sosial uro og politisk motivert vold i Sør-Afrika. ANC opplever sin vanskeligste periode siden de kom til makten i 1994. Partiet har i svært varierende grad greid å innfri de skyhøye forventningene de ble møtt med da apartheidregimet tok slutt.

Riktignok har ANC skapt økt økonomisk trygghet for en del av befolkningen, men mange lever fremdeles i dyp fattigdom. 50 prosent av Sør-Afrikas befolkning lever under fattigdomsgrensa og arbeidsledigheten ligger på rundt 40 prosent.

Ni av ti med lav inntekt er svarte, og mange flytter fra rurale områder til byene i håp om en lettere tilværelse der. Denne urbaniseringen medfører økt befolkningspress i slumområder i utkanten av storbyene.

På toppen av slike utfordringer kritiseres ANC for at en rekke av partiets politikere befinner seg på lista over landets rikeste. Anklager om korrupsjon på politisk toppnivå har blitt dagligdags, og Sør-Afrika er i dag et av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Slike forhold har medført at ANCs stjerne blant mange tidligere kjernevelgere er i ferd med å falme.

Det finnes en klar sammenheng mellom folks økonomi, tilgang til velferdsgoder og til å benytte seg av legitime demokratiske påvirkningskanaler. Tilgangen til for eksempel media og rettsapparatet er marginal for mange av de som har aller størst behov for oppmerksomhet og beskyttelse.

De enorme forskjellene sørafrikanere opplever, har fått kritiske røster til å betegne landet som et klassedelt demokrati der noen rett og slett ikke opplever å ha de samme rettighetene som andre.

Potensiell voldsspiral

Organisasjonen Abahlali baseMjondolo opererer på den uprivilegerte siden av denne sosiale kløften, og har til tross for vanskelige forutsetninger oppnådd bemerkelsesverdige resultater. I 2009 fikk AbM The Slums Act erklært grunnlovsstridig i den sørafrikanske forfatningsdomstolen. The Slums Act var en lovgivning som kriminaliserte uformelle bosettinger og motstand mot utkastelse.

Organisasjonen representerer nettopp de som føler seg sviktet av ANC, de tidligere kjernevelgerne som ikke har fått ta del i den økonomiske oppturen andre har opplevd. Derfor treffer også AbMs kritikk av myndighetene en helt spesiell nerve, og organisasjonen regnes som en av de viktigste sosiale bevegelsene i Sør-Afrika de siste årene.

Dessverre har denne posisjonen medført negative og voldelige reaksjoner fra enkelte tilhengere av ANC. AbM hevder også at lokale politiske ledere står bak mye av volden som har rammet organisasjonens medlemmer. Slike opplevelser av ANC på grasrotnivå står i skarp kontrast til ANCs image som frigjøringsbevegelse, og det internasjonale samfunnet har et ansvar for å rette søkelys på slike problemstillinger.

Det sørafrikanske sivilsamfunnets vilje og evne til å protestere mot økonomisk ulikhet og maktmisbruk er stor. Men i møtet med en statsmyndighet uten tilstrekkelig vilje til å imøtekomme og lytte til befolkningens krav, kan resultatet bli direkte farlig. Politiets massakre av 34 streikende arbeidere i platinagruva i Marikana i august i fjor, viste for alvor en hel verden nettopp det.

Without protection

In South Africa the ruling party ANC passive attitude to social inequality is about to weakening the party’s popular legitimacy.

By Håvard Knoff Norwegian Council for Africa

Violence. At Easter, it happened again. In KwaNdengezi, a slum area outside Durban, two people were killed in his home by a man armed with a sheath knife. After these killings went on and the perpetrator committed another murder attempt, but was overpowered by the victim’s family that prevented a further loss of life this evening.

Common to all three victims was their connection to the organization Abahlali baseMjondolo (Shack Dwellers’ Movement) who fights for slumdwellers rights.

Since its inception in 2005, ABM regularly been subjected to harassment by local authorities, police brutality in connection with demonstrations and violent actions of opinion opponents. South Africa’s ruling party, the ANC – the African National Congress, its handling of such episodes can be characterized as passive and bordering on indifference.

Class Divided Democracy

More killings in March this year stand out against a wider background of social unrest and politically motivated violence in South Africa. ANC experiencing its most difficult period since they came to power in 1994. The party has in varying degrees been able to meet the sky-high expectations were met with the then apartheid regime ended.

Certainly, the ANC created greater economic security for part of the population, but many people still live in extreme poverty. 50 percent of South Africa’s population lives below the poverty line and unemployment is around 40 percent.

Nine out of ten low-income blacks, and many are moving from rural areas to cities in the hope of an easier life there. This urbanization leads to increased population pressure in slum areas on the outskirts of large cities.

On top of these challenges criticized the ANC for a number of party politicians are in the list of the country’s wealthiest. Allegations of corruption at the political level has become commonplace, and South Africa is currently one of the countries in the world with the greatest difference between rich and poor. Such conditions have resulted ANCS star among many former core voters are starting to fade.

There is a clear link between people’s economy, access to welfare benefits and to make use of legitimate democratic channels of influence. Access to such media and the legal system is marginal for many of those who have the greatest need of attention and protection.

The huge differences South Africans experience, has received critical voices to represent the country as a class democracy where some simply do not feel they have the same rights as others.

Potential violence spiral

The organization Abahlali baseMjondolo operates on the unprivileged side of the social divide, and despite the difficult conditions achieved remarkable results. In 2009 ABM The Slums Act declared unconstitutional in the South African Constitutional Court. The Slums Act was a law that criminalized informal settlements and resistance to eviction.

The organization represents precisely those who feel betrayed by the ANC, the former core voters who have not been taking part in the economic recovery others have experienced. Therefore also meet ABMS criticism of government a special nerve, and the organization is considered one of the most important social movements in South Africa in recent years.

Unfortunately, this position resulted in negative and violent reactions from some supporters of the ANC. ABM also claims that local political leaders are behind much of the violence that has affected the organization’s members. Such experiences of the ANC at the grassroots level is in sharp contrast to the ANCS image as liberation movement, and the international community has a responsibility to focus attention on such issues.

The South African civil society’s willingness and ability to protest against economic inequality and abuse of power is great. But in the face of state authority without sufficient willingness to meet and listen to people’s demands, the result can be downright dangerous. Police massacre of 34 striking workers in platinum mine in Marikana in August last year, turned in earnest a whole world just that.

Dagsavisen: Etter Mandela

http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/etter-mandela/

Etter Mandela

Var det dette vi kjempet for, spør mange seg i Sør-Afrika. To tiår etter apartheids fall er det sinne og skuffelse i regnbuenasjonen.

«Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, ?men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn ?de reneste diamanter.»

Nelson Mandela, «Veien til frihet», 1994.

MARIKANA/JOHANNESBURG (Dags­avisen): De 34 hvite korsene under kollen på den brunsvidde sletta er det eneste som vitner om at dette er et spesielt sted. Det er en varm og strål­ende lys dag, og det er stille her i gruvedistriktet Marikana.

Det er for lengst ryddet opp her, hvor bare noen få minutter i august skulle føre til en tragedie så skjellsettende at Sør-Afrika igjen var nyhetsstoff verden over.

I videoen som spredte seg på internett i timene etter, ser man hendelsen fra politifolkenes ståsted den dagen. Helikoptre surrer i lufta, pansrede politibiler og bevæpnet politi danner en ring. Det er hundrevis av streikende gruvearbeidere her. En gruppe streikende dukker opp bak støvskyene og kommer mot politiet. Da plaffer politiet løs på dem. Versjonene om hva som egentlig skjedde, er mange i ettertid. Men det som raskt blir klart, er at 34 mennesker blir drept 16. august 2012.

Et veiskille, sier mange sørafrikanere. Misnøyen som har ulmet i det sørafrikanske samfunnet i årevis, eksploderte her i Marikana. Ikke siden langt tilbake i apartheidregimet hadde man sett en så dødelig respons fra politiet mot en gruppe sivile.

Fire måneder senere tilbringer de etterlatte dagene i høringer hos kommisjonen som er nedsatt etter hendelsen. Det er som en slags miniutgave av sannhets- og forsoningskommisjonen som ble etablert i årene etter apartheids fall. Sannheten skal på bordet i høringslokalet i småbyen Rustenburg like ved; hva skjedde i Marikana?

Men i regnbuenasjonen har også et langt større spørsmål presset seg på i år: Hva skjedde med Sør-Afrika?

Hva nå?

For dette er situasjonen: Selv om mye er bedre, har forskjellene mellom de som har minst og mest økt siden apartheid. Historier om selvberikelse og korrupsjon blant ANC-folk florerer. En liten elite synes å ha fått alt det alle drømte om. Utdanningssektoren er i krise og arbeidsledigheten høy. Mange har vært tålmodige – man endrer ikke et så skjevt samfunn over natten. Men nå er folk sinte.

Mens 94 år gamle Nelson Mandela svekkes og har tilbrakt de siste dagene på sykehus, skal hans arvtakere stake ut veien videre. I morgen samles regjeringspartiet ANC til en fem dagers partikonferanse i Mangaung. Der skal partiet velge sin neste leder. Jacob Zuma ligger an til gjenvalg, som vil sikre ham nok en periode som president i 2014.

Men striden både rundt ham personlig og mot ANC-regjeringen er sterkere enn noen gang.

Slum

– Hvis myndighetene virkelig var glad i oss, ville de vel ikke drept folket vårt? sier fembarnsmoren Pumza Makhaola.

Vi er et steinkast unna åstedet for massakren i august, i slumkvartalet i Wonderkop like ved platinumgruven som drives av selskapet Lonmin.

Skurene av bølgeblikk ligger på rekke og rad langs leirete veier fulle av hull, der blikkbokser, plastposer og annet skrot flyter.

Her bor både arbeidsledige og gruveansatte med sine familier. De fleste gruvearbeiderne kommer fra andre deler av landet, og da apartheid tok slutt, kunne familiene komme etter. Gruveselskapet har bygd hosteller og sovesaler, men boligene huser kun 5.000 av 27.000 ansatte. Mange arbeidere bor her i Wonderkop slumkvartal. De mottar en månedlig bostøtte fra gruveselskapet, men støtten og lønna er langt fra nok til anstendige forhold.

– Vi har ikke toalett, vi deler et hull i jorda med de fire nærmeste naboskurene. Når det regner, strømmer vannet inn under blikkplatene. Skurene våre er glovarme om sommeren, men om vinteren kan det bli iskaldt her, sier trebarnsmoren Nomava Johannis.

De to kvinnene sitter omringet av barna sine utenfor en av de lokale småbutikkene. Bafana Bafana Shop er oppkalt etter kallenavnet på det populære sør­afrikanske fotballandslaget. Mannen til Pumza har sittet i fengsel siden 2005, mens mannen til Nomisa jobber i gruven fra seks om morgenen til fire om ettermiddagen hver dag.

Noen hus lenger bort bor gruvearbeider Manslantse Mzwamaboba. Han tilbringer arbeidsdagene under jorda i gruvene. Det er både mentalt tøft og gir plager luftveiene, forteller han. Mzwamaboba er en av arbeiderne som streiket i seks uker. Streiken her ved Lonmin-gruven fortsatte lenge etter skyteepisoden 16. august og ble avsluttet i september etter et tilbud om lønnsøkning på 22 prosent. Men Mzwamaboba sier han ennå ikke har mottatt lønnsforhøyelsen som ble avtalt. Streikene spredte seg til andre deler av gruveindustrien i landet. Opptøyene de siste månedene har gjort 2012 til året med flest protester siden apartheid.

Marikana et symbol

John Capel hadde lenge sett uroen bygge seg opp. Han er generalsekretær i den frivillige organisasjonen Bench Marks Foundation, som eies av kirkerådet i Sør-Afrika og blant annet samarbeider med Kirkens Nødhjelp. I mange år har organisasjonen overvåket gruveindustrien, miljøet og arbeidsforholdene rundt den.

Det var uorganiserte borearbeidere som startet streiken i Marikana. I dagene før skyteepisoden var det allerede utført flere drap på minst fire gruvearbeidere, to politimenn og to sikkerhetsvakter. Versjonene om hva som har skjedd varierer.

– Men til grunn for alt ligger dette: En desperasjon så stor at folk i Marikana kom til et punkt hvor de var forberedt på å dø for å kjempe for sin menneskelige verdighet. For det er det dette handler om: en kamp for verdigheten, sier John Capel.

Han forteller om luftveisplager blant 60 prosent av innbyggerne i det bredere Rustenburg-området. Om bo- og ernæringsforhold som er så dårlige at det går ut over helse og arbeidsinnsats.

Marikana er blitt et symbol.

– Det som har skjedd er symptomatisk for et langt større problem i Sør-Afrika, der vi ser stadig større forskjeller mellom fattige og rike. Et stort flertall av svarte har ikke merket fordelene av det nye Sør-Afrika, mens de ser at politikere og folk tilknyttet ANC er blitt stadig rikere, sier Capel.

Gryende opprør

«Vi har endelig vunnet politisk frigjøring. Vi forplikter oss til å frigjøre hele folket vårt fra fortsatt trelldom under fattigdom, forsakelser, lidelser, kjønnsdiskriminering og annen diskriminering. Aldri, aldri, aldri mer skal dette vakre landet igjen oppleve at den ene undertrykker den andre. Solen skal aldri gå ned over denne ærerike, menneskelige bragden.»

Det var en klar og skyfri dag da Nelson Mandela ytret disse ordene i talen sin under presidentinnsettelsen en maidag i 1994. Få dager tidligere hadde det sørafrikanske folket stått tålmodig i lange køer og gitt sin klare støtte til ANC. Dette var dagen da Mandela ble tatt i ed som den første president i det nye demokratiske Sør-Afrika. Flertallet i befolkningen var i lykkerus, og det hele ble bivånet av en hel verden full av respekt for den fredelige overgangen.

Men frustrasjonen ligger tykt utenpå mange sørafrikanere vi snakker med, og kommer klart fram i artikler i sørafrikansk presse hver eneste dag. I høst tok det internasjonale magasinet The Economist fram tittelen «Cry, the beloved country» på forsiden, etter Alan Patons kjente roman.

Richard Pithouse, kommentator, demokratiaktivist og lærer i politikk ved Rhodes-universitetet, mener stemningen er i ferd med å snu i Sør-Afrika.

– Etter 1994 var det lenge en oppfatning blant veldig mange sørafrikanere om at tida på vår side, til tross for begrensningene. Det føler man ikke lenger, sier Pithouse til Dagsavisen.

– Vi har sett vedvarende protester en rekke steder i landet, mot korrupsjon og selvberikelse, en kultur av storforbruk. Men Marikana var et veiskille. ANC begynner å miste all støtte fra den svarte middelklassen, sier Pithouse.

Utdanningssektoren lider. Sør-Afrika ligger på en begredelig 132. plass av 144 land i rangering av grunnskoleutdanning, ifølge Verdens økonomiske rapport om global konkurransedyktighet.

Pithouse mener landet er blitt mer udemokratisk under Zuma, og trekker fram en bekymringsfull utvikling i politiet.?

– Tortur er blitt vanlig i politiet, det er blitt militarisert, og vi ser en aggressiv retorikk om å skyte kriminelle, sier Pithouse.

Kun nye ansikter

Et gryende opprør har man sett på langt flere områder enn i gruvebransjen. En kraftfull slumboerbevegelse har vokst seg fram som et resultat av brutale utkastelser av folk som har bygget seg skur i slum­strøk utenfor de store byene. S´Bu Zikode er leder for slumbeboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo. Han har selv opplevd å bli angrepet og truet på livet både av politi og lokale myndigheter hjemme i provinsen KwaZulu Natal. Noen av hans medaktivister ble drept.

– Vi blir behandlet som fienden, fordi vi har avslørt en høy grad av korrupsjon i lokal administrasjon. Det er en bevisst kampanje fra lokale ANC-folk for å ødelegge oss, sier Zikode.

Raseringen av skurene skjer uten at beboerne har noe alternativ å flytte inn i. Slumboerbevegelsen gikk rettens vei mot en lov som tillot å kaste ut slumbeboere for å utradere slumstrøkene, og vant saken i grunnlovsdomstolen. Den fant at loven var grunnlovsstridig.

– Vi er sinte, og vi føler oss sveket av de samme menneskene vi en gang stolte på. Maktens ansikter er nye, men landet er fortsatt delt. Vi føler oss undertrykt i vårt eget land, sier Zikode.

Bedring

Så hva sier tallene? Jo, forskjellene har økt. Utdanningsfeltet er noe av det som volder mest bekymring. Men Sør-Afrika kan også vise til mange forbedringer etter apartheid. For få uker siden kom resultatene etter den første store folkestudien i Sør-Afrika på ti år, den såkalte Census 2011 (se faktaboks). Betraktelig flere har fått elektrisitet i løpet av de siste 15 år. Flere hus har fått innlagt toalett. Andelen som fullfører høyere utdanning har økt litt.

På disse ti årene har svartes inntekt økt med 170 prosent, mens hvites inntekt «bare» har steget med 88 prosent. Men siden forskjellene var så store i utgangspunktet, er de der fortsatt mellom svarte og hvite: Inntekten for hvite er i dag seks ganger så stor som for svarte. Fattigdommen er fortsatt svart.

De ettertraktede

Men i det nye Sør-Afrika er det noe som er nytt: Mulighetene er der for de heldige og dyktige. I Johannesburgs mest velstående forstad har vi cafélunsj med revisor Salvation Moloele (35) og økonom Xhanti Payi (30).

Her i Melrose Arch i utkanten av Sandton er det bygget et nytt shoppingstrøk. Man kan handle i designerbutikker som Prada og Lacoste, og spise på flere av Sør-Afrikas mange utsøkte restauranter og cafeer.

Sandton var lenge de hvites rike oase. Nå er det mennesker med all slags bakgrunn her. Men nå som før, illustrerer Sandton forskjellene i Sør-Afrika så slående, fordi den fattige townshipen Alexandra ligger noen steinkast unna.

Xhanti Payi elsker å bo i Johannesburg.

– Her får man det til hvis man prøver hardt. Vi føler oss komfortable her, livskvaliteten er så bra. Jeg bodde i Cape Town, det er flott der, men det er fortsatt vanskeligere for svarte der. Det er en by med mange hvite og fargede, og de har sine nettverk, forteller Payi, som jobber i et investeringsselskap her i Melrose Arch.

Det meste av næringslivet i Johannesburg har flyttet ut til Sandton, bortsett fra en del store banker som holder til i sentrum. Sandton er Sør-Afrikas finanssentrum.

Xhanti Payi og Salvation Moloele er en del av den svarte middelklassen som nyter godt av utviklingen i Sør-Afrika. De har god utdanning og gode jobber, de er ettertraktede på arbeidsmarkedet. Salvation Moloele har til og med unnet seg en pause fra arbeidslivet med oppsparte penger – fordi hun kan.

– Jeg er ikke redd for ikke å få jobb igjen. Jeg har lang erfaring, god kompetanse, og kvalifikasjoner i finanssektoren er etterspurt, forteller hun.

– Og så hjelper det å være svart kvinne, da, ler Xhanti Payi.

– Det gjør det, sier Salvation Moloele, og bryter ut i latter.

I Payis og Moloeles miljø er det det private næringslivet som er interessant. Folk vil ikke jobbe for myndighetene, det har lav prestisje og knyttes til slapphet og korrupsjon.

Flaks og drivkraft

Det var ingen selvfølge at de skulle komme så langt. De vokste begge opp i hvert sitt såkalte «homeland», separate områder som apartheidregimet hadde etablert for svarte, og som var tenkt som egne nasjoner med separate statsborgerskap.

Så hva er årsaken til at nettopp disse to har lykkes?

– For meg handlet det om å være på rett sted til rett tid. Etter apartheid var det mulig for oss å flytte, og min mor tok oss med til Cape Town, der det var bedre skoler, jeg gikk på en bra videregående. Jeg jobbet hardt med karakterene. Min mor var hushjelp i en hvit familie. Mors arbeidsgiver så potensialet i meg, og betalte for mitt første år på universitetet. Men man må ha en drivkraft, man må ville det, forteller Xhanti.

Også for Salvation Moloele har en kombinasjon av hardt arbeid og flaks ført henne hit. Hun kom inn på en katolsk skole, hvor alle konkurrerte om best mulig karakterer for å få stipend til videre utdanning.

– Jeg sendte 170 brev om stipend, fikk tre tilbud, og tok ett, forteller hun.

Men at en helt annen verden finnes like ved, har de ikke glemt. Nylig tok Xhanti Payi med seg noen barn fra townshipen Alexandra til et kunstgalleri i Sandton.

– Mange av dem har potensial som kunstnere, og har godt av å se kunst. Det er min måte å gi noe tilbake på, å vise disse barna at det finnes noe mer. Da vi kjørte i bilen, ropte de: der er Sandton! Ingen av dem hadde vært utenfor Alexandra. Det er en fem minutters kjøretur, sier Payi.

De mener mange tross alt har fått det bedre i Sør-Afrika.

– Når jeg drar til landsbygda der jeg kommer fra, er det vann og strøm, og butikker i nærheten. Og bare det at man ikke føler seg som en andreklasses borger er i seg selv stort. Mulighetene er der, sier Salvation Moloele.

– Ikke skuffet

Stemningsskiftet i Sør-Afrika har også nådd ANC, og vil diskuteres når partiet møtes i Mangaung de neste dagene. Organisasjonen, som er 100 år i år, er ved et avgjørende veiskille, har visepresident Kgalema Motlanthe sagt. Motlanthe er foreslått av flere som utfordrer til Zuma, men umiddelbart før konferansen ligger Zuma an til gjenvalg. Presidenten blir selv beskyldt for korrupsjon. De siste månedene har sørafrikansk presse skrevet en rekke kritiske artikler der Zuma anklages for å ha brukt 250 millioner rand (160 millioner kroner) av offentlige midler på oppgradering og oppussing av sin egen bolig i hjemstedet Nkandla.

Pallo Jordan er en av dem i ANC som har etterlyst selvransakelse. Han var aktiv apartheidmotstander, er tidligere minister, og er parlamentsmedlem og medlem av det øverste ledelsen i ANC.

– Det er ingen tvil om at vår troverdighet har sunket, og grunnene er mange: For det første erfaringen med å sitte i regjering. For 20 år siden var bildet av ANC mer romantisk enn realistisk, sier Jordan til Dagsavisen.

Han viser også til anklager om at ANC vil stramme inn pressefriheten, og fornektelsen av hiv/aids under Thabo Mbeki for ti år siden.

– Og så har vi maktens synder. Når man ikke har makt, kan man ikke gjøre tjenester og fremme folks karrierer. Når man er i posisjon, kan man gjøre det. Det er en trussel for ANCs troverdighet at partiets makt har tiltrukket seg folk som kommer med sin personlige agenda. Men korrupsjonsproblemet er ikke så stort som man vil ha det til, mener Jordan.

Han mener ANC har gjort det bra ut fra forutsetningene. Det har vært fire valg i Sør-Afrika. I alle har ANC fått et overveldende flertall, over 60 prosent.

– Det indikerer ikke skuffelse, synes jeg. Har ANC levert på alle løfter? Selvsagt ikke, det kan ingen regjeringer. Vi overtok et ekstremt skjevt samfunn, og vi har ikke det beste økonomiske klimaet nå, påpeker Jordan. Han påpeker at Sør-Afrikas økonomi er sterkt knyttet til den vestlige økonomien, og rammes dermed av nedgangstidene. Dermed har den økonomiske veksten saktnet i Sør-Afrika.

– Ja, de vokser mer i andre afrikanske land, men ut fra hva? Der var utgangspunktet langt dårligere, sier Pallo Jordan.

ANCs dominans i sørafrikansk politikk er begynt å utgjøre en trussel for demokratiet, påpeker kritikerne. Det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance, blir ansett som et parti for de hvite og fargede, selv om det tiltrekker seg stadig flere svarte. Partiet er langt mindre enn ANC, og mange av kritikerne til ANC befinner seg i sivile organisasjoner utenfor partipolitikken.

Politisk analytiker Richard Pithouse mener et troverdig alternativ må komme fra det svarte anti-apartheid-segmentet. Han tror ANC vil holde seg stort i flere år framover.

– ANC vil ha en tid foran seg, for det er ingen andre store alternativer. Fortsatt har mange lojalitet til ANC, og håper partiet kan ordne opp. Det er blitt sagt at selv om ens eget fotballag taper, begynner man ikke å heie på et annet lag av den grunn. Men vi ser en markant bevegelse i opinionen nå. Snart skal de som aldri har opplevd apartheid stemme. De har ikke samme lojalitet til frigjøringsbevegelsen, sier Pithouse.

Fortsatt vilje

I Marikana har streiken lagt seg, men ikke kampviljen. En av fagforeningene avholder denne varme ettermiddagen det første massemøtet siden streiken. De mener de ennå ikke har fått økningen de var lovet. Busser ruller inn mot stadion, fulle av menn som kommer direkte fra gruvene og som gjaller innøvde taktfaste strofer av kamplyst og frustrasjon: «Vi blir drept av Zuma». «Politiet har tatt fra meg mitt skjold. De er som hunder».

Det er medlemmer av AMCU som strømmer til. Denne foreningen har de siste månedene rappet medlemmer over en lav sko fra den tradisjonelt sterke og store National Union of Mineworkers. NUM er en del av ANCs sterke alliansepartner, fagbevegelsen Cosatu. Men oppfatningen har spredd seg blant arbeiderne om at lederne i NUM ikke taler deres sak, og i stedet er i lomma på gruveselskapene og er opptatt av sine egne muligheter og posisjoner i industrien og regjeringsapparatet. Misnøyen med NUM er også en misnøye med ANC.

I Lonmins administrasjonslokaler møter vi selskapets visepresident Natascha Viljoen. Hun sier selskapet jobber kontinuerlig med å bedre arbeiderne levevilkår.

– Målet vårt om 5.000 flere boliger er høyere enn myndighetenes. Akkurat nå gjør vi om flere av boligene til familieenheter. Og ideen om at vi har så stor profitt er faktisk ikke sann. To ganger har vi måttet be om frisk kapital. Burde vi gjort mer? Ja, men for oss er det en balanse mellom boliger og arbeidsplasser. Skal vi bruke flere penger på boliger må vi si opp folk, sier Viljoen.

Men dette regnestykket blir uvirkelig for de to småbarnsmødrene vi møter mellom blikkskurene i slumstrøket. Pumza Makhaola og Nomava Johannis klandrer både gruveselskapet Lonmin og regjeringen for levekårene.

– Vi håper fortsatt på bedre forhold. Men så langt er ingenting endret. Dette er hva vi har.

Aftenposten: Sørafrikanere føler seg sveket

http://www.afrika.no/Detailed/22771.html

Sørafrikanere føler seg sveket

Som sønn av en enslig mor uten mye penger hadde ikke S’bu Zikode råd til å bo og studere. Han måtte flytte til slummen. Nå er han en av Sør-Afrikas klareste røster mot den enorme sosiale urettferdigheten. Artikkelen stod på trykk i Aftenposten fredag 23. november.

Zikode forteller Aftenposten at kampen for å gi slumbeboere verdighet, vann, kloakk og elektrisitet har kostet mye: Trusler på livet, et hjem ødelagt av en mobb og en tilværelse der han og familien må flytte fra sted til sted. Han mener demokratiet i Sør-Afrika er i krise. Kritiske røster er ikke velkomne, ifølge ham.

-ANC har mistet kontakten med folk flest, sier Zikode. Han leder de 20 000 medlemmene i slumboerbevegelsen Shack Dwellers’ Movement.

Ingen hyllest

Regjeringspartiet ANC fyller 100 år i år, men daglig leder i Fellesrådet for Afrika, Magnus Flacké, sier det ikke føltes riktig å hylle den tidligere frigjøringsbevegelsen. Til det er det for mye som ikke er som det skal i Sør-Afrika.

I stedet har rådet invitert tre meningssterke sørafrikanere til Norge for å diskutere om ANC er de rette til å lede landet. Ingen steder i verden er det større forskjell på fattig og rik. Korrupsjon, fattigdom og vold preger det sørafrikanske samfunnet.

I snitt har en hvit familie seks ganger så høy inntekt som en svart, ifølge offisiell statistikk som nylig ble publisert. Dersom utviklingen fortsetter i samme takt, vil det ta 50 år før svarte og hvite står likt økonomisk. 2 millioner bor i slummen, 100 000 flere enn i 2001.

-Makthaverne har glemt regnbuesamfunnet. Ingen bryr seg om vanlige sørafrikanere, sier Zikode.

Daglige protester

Folkelige protester er blitt hverdagen. Men massakren ved Marikana-gruven i august, der 34 gruvearbeidere ble drept i sammenstøt med politiet, rystet landet. Protestene har fortsatt, og har spredt seg til andre gruver og til landbruket. Det stormer kraftig rundt president Jacob Zuma på grunn av pengebruk og politikk. Men få tror at han blir utfordret når ANC skal velge leder på kongressen i neste måned.

-Jeg tror ikke ANCs styre kan vare. Det har vært så mange løgner, og folk føler seg lurt. Vi står overfor en tidsbombe. Vi ser protester hver dag. Det kan skje et opprør, slik vi har sett i Egypt og Libya. Mange er oppgitte, og jeg tror vi vil komme til et punkt der de misfornøyde vil samle seg, sier Zikode.

-Må være medlem

Richard Pithouse er forsker og demokratiaktivist. Han mener Sør-Afrika er i ferd med å bli mer autoritært, med et militarisert politi. Han sier at det å være lojal mot ANC nærmest er en forutsetning for å få jobb for de som er nederst på rangstigen.

-Hvis brakken du bor i, brenner ned, vil myndighetene som skal hjelpe deg, be om å få se partimedlemskapet, sier han.

Men han sier at kritiske røster i og utenfor regjeringspartiet ikke har klart å organisere seg til noen kraftfull opposisjon, og tviler på at det blir snarlige endringer.

Pallo Jordan avviser fullstendig at Sør-Afrikas demokrati er i krise. Han er et fremtredende medlem av ANC og er blitt sett på som åpen for debatt om regjeringspartiet.

-Sør-Afrika har et veldig sunt demokrati. Protestene du viser til, er jo eksempel på et levende demokrati. Også i Hellas, hvor ordet demokrati kommer fra, er det jo protester, sier han.

Fakta:

Sør-Afrika

Ca. 50 millioner innbyggere.

ANC overtok makten i landet i 1994 etter mange tiår med apartheidstyre.

Sør-Afrika er Afrikas største økonomi.

Har enorme sosiale forskjeller. Bare 20 prosent fikk økning i reallønnen mellom 1997 og 2008, ifølge Verdensbanken.

De 10 rikeste prosentene av befolkningen sitter på nesten 60 prosent av inntektene.

16. august i år skjøt politiet mot gruvearbeidere som streiket for høyere lønn. 34 ble drept, 78 skadet.

I høst har det vært streiker ved en rekke gruver. Det har også vært protester for høyere lønn i landbruket.

Discussion on the ANC Centenary in Oslo

ANC 100 years:

In what direction is South Africa headed?
Is the ANC still the right party to lead the country into the future?

The Norwegian Council for Africa invites you to an important debate and the viewing of a prize-winning South African documentary.

The African National Congress (ANC), the former South African liberation movement and since 1994 the country´s governing party, celebrates its centennial this year. To mark this occasion The Norwegian Council for Africa has invited 3 well-known and knowledgeable speakers from South Africa to debate the enormous challenges that South Africa is facing.

The 3 speakers are:

Dr. Pallo Jordan, member of the National Executive Council (NEC) of the ANC, Member of Parliament, former Minister of Government. Dr. Jordan was active in South Africa´s liberation struggle for decades before the end of apartheid in 1994, and has had a leading position in South African politics ever since. He has had many government posts, among them Minister of Environment and Tourism (1996-1999) and Minister of Culture (2004-2009).

S´bu Zikode, president of The Shack Dwellers´ Movement (Abahlali baseMjondolo). This movement has more than 20.000 members and is regarded as one of the most important social movements that has developed in South Africa since 1994. The movement fights against evictions in informal settlements, and focuses on the right to housing as a human right. It has taken the fight against evictions in slum areas all the way to South Africa´s Constitutional Court, and won an important victory there when evictions were deemed unconstitutional. S´bu Zikode has been voted one of the 200 most influential young persons in South Africa by the important South African newspaper Mail & Guardian.

Richard Pithouse, writer and social critic, academic and democracy activist. Pithouse teaches politics at Rhodes University.

Before the debate we will show the prize-winning South African documentary ”Dear Mandela.” This internationally acclaimed film describes the struggle of the Shack Dwellers´Movement/Abahlali baseMjondolo to take the case of the slum evictions to the Constitutional Court and thereby put the promises of what is often described as the world´s most progressive constitution to the test.

Time: Thursday November 22

The film will be shown at 6 pm. After the film there will be a short break with snacks before the debate starts at 8 pm.

Venue: Center for Afrikansk Kulturformidling/The Centre for African Culture (CAK), Pilestedet 75 C , Oslo.

Entrance is free. Both the film and the debate will be in English.

Background:

South Africa´s former liberation movement, now governing party, The African National Congress (ANC) is celebrating its centennial this year. This comes at a moment when South Africa´s democracy is experiencing perhaps its most serious crisis since liberation in 1994.

Few countries in the world have registered a greater economic gap between rich and poor than South Africa. And many critical voices point out that powerful and privileged ANC politicians belong to the rich elite, a result of a system of ”connections” between politics and business.

Meanwhile, the ANC government is challenged on important areas of social justice. The long strikes of the mine workers for better living conditions, which culminated in the police action against striking miners that resulted in 34 miners killed in Marikana in August this year, is one of the serious challenges faced by the ANC. Another is the shack dwellers movement against evictions and for better living conditions in the many informal settlements that are created by the poor and homeless.

http://www.afrika.no/Detailed/22683.html

Debatt og filmvisning: Hvor går Sør-Afrika?

Fellesrådet for Afrika inviterer til debatt og filmvisning:
Hvor går Sør-Afrika?

Er ANC det rette partiet til å lede landet inn i framtida?

I anledning ANCs hundreårsjubileum har Fellesrådet for Afrika invitert tre markerte debattanter fra Sør-Afrika til å diskutere de enorme utfordringene Sør-Afrika står overfor.

De tre er:

Dr. Pallo Jordan, medlem av den øverste ledelsen i ANC, parlamentsmedlem og tidlgere statsråd. Jordan er medlem av ANCs National Executive Council), har vært medlem av den sørafrikanske nasjonalforsamlingen fra frigjøringen i 1994 fram til i dag, er tidligere minister for blant annet miljø og turisme (1996-1999) og kulturminister(2004 til 2009), og var aktiv i frigjøringskampen i tre tiår fram til 1994.

Richard Pithouse, kritisk skribent og kommentator, akademiker og demokratiaktivist. Underviser ved Rhodes University. Pithouse er en svært markert kritiker av ANC-myndighetene.

S´Bu Zikode, leder for slumboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo / Shack Dwellers´ Movement

Bevegelsen er regnet for en av de viktigste sosiale bevegelsene som har vokst fram siden 1994. Bevegelsen er partipolitisk uavhengig og har utfordret ANC-myndighetene. Den bruker det sørafrikanske rettssystemet aktivt for å fremme bolig som en menneskerett, og vant en kamp mot utkastelser ved å ta saken helt til Sør-Afrikas forfatningsdomstol (Constitutional Court). S´Bu Zikode er kåret til en av Sør-Afrikas 200 mest framtredende unge personer av den sørafrikanske storavisen Mail & Guardian.

I panelet sitter også Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Liv Tørres har bodd i Sør-Afrika i en årrekke og har jobbet tett med fagbevegelsen og andre sentrale politiske aktører. Hun har skrevet doktoravhandling om demokratiseringsprosessen i landet og har vært en aktiv debattant om Sør-Afrika-spørsmål i mange år.

Ordstyrer: Sigrun Johnstad, seniorrådgiver i Fellesrådet for Afrika

Før debatten vises den prisbelønte dokumentarfilmen ”Dear Mandela” som handler om slumboerbevegelsen Abahlali baseMjondolos kamp for retten til bolig.

Tid: Torsdag 22. November.

Filmen vises kl. 18.00. Deretter blir det en kort pause med enkel servering før paneldebatten, som starter kl. 20.00.

Sted: Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK), Pilestredet 75c, Oslo.

Arrangementet er gratis. Meld deg på her.

Bakgrunn:

ANC – Sør-Afrikas tidligere frigjøringsbevegelse og nåværende regjeringsparti – feirer sitt hundreårsjubileum i år. Samtidig mener mange at Sør-Afrikas demokrati er inne i sin verste krise siden apartheidregimets fall i 1994.

Få land i verden har registrert større forskjell mellom fattig og rik enn Sør-Afrika. Og forskjellen er økende. Mange kritikere påpeker at blant de rikeste finnes også mange mektige ANC-politikere med store privilegier, ofte et resultat av uheldig ”samrøre” mellom politikere og næringsliv.

Samtidig utfordres regjeringen på mange av sine kjerneområder knyttet til sosial rettferdighet. Gruvearbeidernes langvarige kamp for levelige forhold – toppet av politiets drap på 34 streikende og demonstrerende arbeidere i Marikana i august i år – er en av de største direkte utfordringene ANC-regjeringen står overfor. En annen er utfordringen fra slumboerbevegelsen, som kjemper for levelige boliger for alle og mot riving og utkastelser i de mange selvetablerte og uformelle boligområdene som har utviklet seg i Sør-Afrikas byer – i mangel av noe bedre.